Idrettslaget TRY, 80 år ? og mer aktiv enn noen gang.

Skiklubben Sport, senere Idrettslaget Trys formelle stiftelse daterer seg til 1. februar 1929. Geografisk var klubben lokalisert til Lillevann/Voksenlia-området, eller ?Lia? som første stasjon ovenfor Holmenkollen het på den tiden. LES hele historien til idrettslaget vårt i denne nyheten!

Skiklubben Sport, senere Idrettslaget Trys formelle stiftelse daterer seg til 1. februar 1929. Geografisk var klubben lokalisert til Lillevann/Voksenlia-området, eller “Lia” som første stasjon ovenfor Holmenkollen het på den tiden.
            Lillevann er selve porten til Nordmarka, med løyper, hopp- og slalåmbakker, samt gode skøytemuligheter på Lillevann, Voksenkolldammen (eller Soria Moriadammen) og Øvre­setertjern noe høyere opp, og ikke å forglemme Strømsdammen rett nedenfor i vest. Dette området ble de første årene det sportslige og geografiske sentrum for klubbens aktiviteter.
            På Lillevann bodde i 20-årene familien Seligmann, hvor far og sønner var aktive i den stedlige Skiklubben “Renn”, som også tellet medlemmer fra “Lia”-området. Hoppbakkene “store” og “lille”- (nordre) Rennbakkene hadde slette på det islagte Lillevann. Men “Renn” skulle ikke få utvikle seg og vokse til noe mer. Det var rett og slett flere familier bosatt i “lia”-området, barnetallet økte, og behovet for mer organisert fritidsvirksomhet økte tilsvarende; ikke minst vinterstid. Etter hvert skulle det vise seg at sommerhalvåret også kunne by på utfordringer – stafettløp og ikke minst orienteringsløp med kart og kompass i skogen.
 Andreas Wyller
            Familien Wyller på “Lia” med mamma Tove og pappa Sverre, barna Tom, Andreas og Tove (Heidi kom til i 30-årene) hadde god plass og stilte beredvillig husets store spisestue og ditto spisebord til disposisjon for innledende møter om etablering av en skiklubb.
            Medlemstallet i stiftelsesåret og de nærmeste årene deretter lå opp mot 20 gutter, aktive i alderen 10-12 år samt noen få juniorer i 3-8 års alderen. En viktig støttepilar i klubbens liv og vel i praksis formann i startfasen, var Ragnvald Køltzow som bodde på Lillevann, gift med Inger født Falkenberg. Han var en dyktig skiløper, solid hopp­dommer og ypperlig pedagogisk instruktør i denne skidisiplinen.
 Ragnvald Køltzow
 
Grunnlaget blir lagt
Ved starten og påfølgende år hadde klubben også god hjelp av Finn Jespersen fra Måltrostveien (nå Svarttrostveien). Finn var Heminggutt, 3-4 år eldre enn de “store” guttene. Han ble aldri formelt medlem i Sport, men han var en interessert og meget dyktig skiløper som forble trofast mot Heming.
 Finn Jespersen
Allikevel – Finn ble klubbens idrettslige rådgiver i starten og fungerte også som klubbens uformelle formann i de første årene etter Køltzow. Finn var en dyktig allround skiløper og stilte ofte opp som løypelegger og instruktør. Han var videre en pioner i orienterings­sporten og utviklet seg til en av landets beste orienteringsløpere og som sådan ga han viktige impulser til “Sports” medlemmer i denne, da forholdsvis nye idretttsgren. Klubben ble ledet etter sanne demokratiske prinsipper under vennlig overoppsyn av interesserte foreldre uten et formelt styre inntil høsten 1934 da Tom Wyller ble den første valgte formann. Skiløping forble klubbens kjæreste idrettsgren, og var også tidlig ute med å følge opp den gryende interesse for slalåm i første halvdel av 30-årene.
    Allikevel, Sport forble en gutteklubb som knivet med andre tilgrensende gutteklubber som naboklubben “Pil” fra Vettakollen-Vinderen men også andre – “Kamp”, “Olympia”, “Hercules”, “Fjeld”, “Sprint”, “Hermes” for å ha nevnt noen fra tilgrensende områder.
            Men, det var et “men”. For å kunne delta i ordinære, offisielle idrettsarrangementer, måtte man være medlem i en forening (klubb) tilknyttet Idrettsforbundet gjennom den lokale idrettskrets. Dette ville si for de fleste i vårt område klubber som “Heming”, kanskje “Ready”, “Njård” eller “Lyn”. Etter Holmenkollbanens endelig forlengelse fra Besserud til Frogner­seteren1916 endret Voksenåsområdet gradvis karakter. (Trasé for enkeltsporet bane 800m. fra Frognerseteren St. mot østsiden av Øvresetertjern ble opparbeidet, men aldri fullført).
            Holmenkollbanen hadde hånd om et belte med tomter på begge sider av banen med sikte på utbygging som skulle sikre et grunnlag for faste trafikanter med banen. Det slo til – husene kom og familier flyttet inn med barn og etter hvert ble det flere barn. Mange kom i 20-årene, og flere fulgte i 30-årene, selv om nok “de harde 30-årene” bremset noe på utviklingen også
i dette området. Vi som vokste opp ovenfor Besserud/Holmen­kollen fikk selvsagt den store fordelen av nær kontakt med naturen. Tomtene var rimelig store – 2-4 mål. Området i vesthellingen mot Sørkedalen var ubebygget, og adkomsten til Nordmarkas herlige turterreng lå nær og helt åpen. Om vinteren kunne de fleste spenne på seg skiene utenfor inngangs­døren og legge i vei rett ut i skauen. Denne nærhet til fri natur ble utnyttet særlig av ungdommen, og ganske særlig vinterstid. Ut i lang­rennsløypa eller bort i hoppbakken; senere medio 30-årene også slalåmbakken. Det oppsto et naturlig miljø for klubb­virksomhet, i særdeleshet skiklubber. De store klubbene, til­knyttet paraply­organisasjoner som idrettskrets og skikrets, Heming, Ready, Lyn og Vestre Aker Skiklubb var etablert. Men de var vel, med all respekt ikke da innstillet på å ta seg av “barne­idretten”. Her kom gutteklubbene inn, velvillig oppfulgt av interesserte foreldre og andre. Jentene måtte nok finne seg i å stå på sidelinjen de første årene.
 
”Guttene fortsetter”
Det første skudd på klubbstammen i Voksenkollområdet må ha vært klubben som het “Renn”. Initiativtagere var familien Seligman som bodde i Rødkleiv­faret på Lillevann, med sønnene Rolf og Erik. Familien Falkenberg, representert med søsknene Edna og Falk var med, og noen tråder ble vel strukket nedover mot Voksenlia.
            Wyller guttene, Tom og Andreas var etter hvert blitt større, og sammen med bl.a. Roald Lund, Knut Ramstad, Ole Christian og Bjørn Gløersen, Robert Engstrøm, Jens Vogth-Eriksen m.fl. ønsket å begynne for seg selv. Skiklubben “Sport” ble navnet på klubben med stiftelsesdag 1. februar 1929. Blant foreldre som sto bak finner man navn som Seligman, Wyller, Ramstad, Gløersen, Ragnvald Køltzow. Sistnevnte var helt uvurderlig som praktisk rådgiver og ikke minst tålmodig hoppdommer ved alle anledninger.
            Finn Jespersen er også et navn man som nevnt tidligere ikke kommer utenom. Finn kom ikke hjem etter krigen, han falt for sitt land.
            Medlemsmøtene ble gjerne holdt hos Wyller som hadde rommelig spise­stue med stort spisebord. Familien Gløersen i Ankerveien på Besserud stillet også ofte hus og møble­ment til disposisjon ved årsfestene som etter hvert ble tradisjon.
            Ski var hovedidrettsgrenen, med hopp i Schrøderbakken eller mellomste Tårn­­bakke. Hytlibakkene ble nok også brukt, av og til Heggehullet, men de to siste vel helst av de største og dristigste guttene. Langrenn gikk fra Øvresetertjern og Lillevannet. Etter hvert som selvsikker­heten økte p.g.a. bedre skiferdighet blant medlemmene, ble det naturlig å innlede kontakt med liknende klubber særlig langs Holmenkollbanen, men også fra andre områder.
            Klubbnavn som “Pil”, “Olympia”, “Kamp”, “Hermes”, vil være kjente klubbnavn for mange, nå godt voksne, innbyggere fra Majorstuen, Holmenkoll­baneområdet. “Pil” fra Ris/Vettakollen var vel vår argeste, men også triveligste konkurrent. Pokalkamper i forskjellige disipliner ble utkjempet mellom disse og sikkert flere andre klubber innen bandy, ski, fotball ogfriidrett.
            Senere på 30-tallet ble det også utkjempet mang en dyst i orientering. Skiklubben Sport forble gutteklubb ut året 1937. Da søkte klubben om medlemskap i skikretsen, hvilket bl.a. medførte selvstendighet for “Sport”s medlemmer til å delta i åpne konkurranser med de andre “store” klubbene. M.a.o. vi behøvde ikke stå som medlem for eksempel i Heming for å delta i åpne konkurranser. Hovedårsaken til at man tok denne ganske radikale beslutning tror jeg må tilskrives slalåm­sportens sterke fremgang på slutten av 30-årene. Tryvannskleiva og “Høyfjellet”; et åpent felt i skogen vest for Tryvanns­tårnet ble for mange av oss det faste oppholdssted. Takket være en høststorm i 1930 blåste skogen ned i disse områdene, slik at det var lett å stå slalåm der.
            Dette var altså begynnelsen på den utviklingen vi i dag kan se på Tryvanns­åsens vestside! Tryvannstua ble for øvrig i 1931 satt opp av tømmer som blåste ned i dette området høsten 1930. “Tryvannsgranen”, som man den dag i dag kan beskue i hellingen syd for Store Tryvann, gir en pekepinn på hva slags skog det var som blåste ned den høsten! – Men det var ikke bare Tryvannskleiva som ble brukt som slalåmbakke. De
store guttene gikk på sine slalåmski til Kikut eller Skjennungshøyden for å delta i slalåmrenn – kanskje det var her begrepet storslalåm ble utviklet. I hvert fall var det på denne tiden guttene, anført av Andreas Wyller, begynte å se på hellingen fra Tryvannsåsen, nærmere bestemt området vest for Hytlibakkene ned mot Bjelkerud i Sørkedalen. Vi visste veldig godt hvor traseen skulle gå, grunn­eierne var kontaktet, og tillatelse gitt til å foreta en begrenset uthugging, og nødvendig planering på de mest kritiske partiene i terrenget. Men, - så kom okkupasjonen, klubbvirksom­heten ble lagt på is. Etter krigen kom ikke Andreas hjem, han falt for sitt land som flyver. Hans navn vil for alltid være knyttet til slalåm-sporten og storslalåm­bakken i Tryvannsåsens vestside, som etter krigen ble utviklet til det vi trodde på, og som siden er blitt til glede for gammel og ung som er glad i skisport.
 
Orienterings-sporten kommer
Gleden over å ferdes i skog og mark også om sommeren resulterte i ivrig deltakelse i den nye idrettsgrenen, orientering, som fikk sitt gjennombrudd i 30 årene. Jeg husker meget godt at vi som forholdsvis små og uerfarne i bruken av kart og kom­pass fikk beskjed om, obligatorisk, å ha med en fløyte til bruk i tilfelle man skulle rote seg bort. At fløyten kom til nytte kan forfatteren av disse linjer underskrive, men ønsker ikke å kommentere! Den absolutt suverene orienterer, i hvert fall blant oss noe yngre, var Gunnar Høverstad, som tok det som var av premier i denne grenen. Gunnar kom heller ikke hjem etter krigen, han falt for sitt land som flyver.
            Etter okkupasjonen gjenoppsto klubben, men måtte etter kort tid skifte navn. Det fantes visst i en klubb i Trøndelag med navnet Sport, som også var medlem i Skiforbundet med lengere ansiennitet enn vi. Etter mye debatt ble navnet Try valgt, selvfølgelig med referanse til Try­vannsåsen. Offisielt navn på klubben ble nå: “Idrettslaget Try”. Vi holdt det gående noen år til, men i midten av 50-årene dabbet nok virksomheten av – vi var ikke liv laga. Riktignok fikk vi gleden av å gjennomføre flere bra skirenn i Wyller­løypa og ble også tildelt åpnings­rennet i Rødkleiva vinteren 1946. I 1949, til klubbens 20-års markering ble det, med Per Kaas som redaktør utgitt en meget leseverdig bok som jeg har kunnet hente opplysninger fra til disse linjer “Klubbliv og idrett gjennom 20 år”. Men det var altså ikke nok. Mange av med­lemmene var kommet i etableringsfasen til utdannelse, giftemål, og det ble flytting til adresser utenfor området, kanskje ut av landet for en tid. Det hersket bolig­mangel og flytting ble ofte en nødvendig­het. Konkurransen fra de “gamle”, etablerte klubbene ble for sterk. Vi befant oss etter hvert tilbake på “gutteklubbstadiet”. I dag, i det 21. århundre, kommer en gruppe på ca 8 eldre menn sammen med ujevne mellomrom i vinter­halvåret for å spille bridge og mimre.
            I området eksisterte, og hadde eksistert, en del større institusjoner som f.eks. Anne Kures Hotel, Soria Moria, med dertil hørende tennisbaner. Disse fikk ung­dommen lov til å benytte til stor glede, selv om standarden ikke var som tennis­baner i lavereliggende strøk. Røwde, vis a vis Anne Kure, øverst i Hospitsveien hadde også en tennisbane som velvilligst ble stillet til disposisjon fra tid til annen. Familien Wyller på Voksenlia opparbeidet en meget fin grusbane som ungdommen fikk benytte nesten som om den tilhørte vellet. Familien Wyller må ha vært velsignet med meget tålmodighet samt overbæren­het når Voksenliabarn tok deres bane i bruk med største selvfølgelighet
            Spørsmålet om medlemskap i Idretts­forbundet hadde vært oppe til behandling uten egentlig å ha blitt tatt alvorlig, men høsten 1937 ble forslag om å melde klubben inn i Aker Skikrets fremmet på styremøte 22/10 1937 og vedtatt på generalfor­samling 21/11 1937. Ett av temaene som ble behandlet, var klubbens geografiske begrensning. Styrets forslag til grense nedover langs Holmenkoll­banen var Holmenkollen stasjon, mens det kom opp forslag om å tøye grensen ned til Besserud. Styret uttalte engstelse for at klubbens karakter av kammeratklubb kunne svekkes ved en slik utvidelse. Etter en del diskusjon ble styrets forslag om Holmenkollen stasjon som nedre grense vedtatt.
            Allerede året etter tilslutningen til Akers Skikrets, i 1938, fikk klubben sin første Norgesmester, i det Andreas W. Ble Norgesmester i utfor og slalåm. Samme år var Andreas med i VM i Engelberg der han ble nr. 11 som beste nordmann. Neste år deltok Andreas i VM i Zakopane og i 1940 ble han på ny Norgesmester i utfor og kombinert og nr. 2 i slalåm. På klubbnivå dyrket Andreas fremdeles kombinert langrenn/hopp.
            I okkupasjonsårene 40-45 lå organisert virksomhet i “Sport” nede, som i norsk idrettsliv for øvrig, men medlemmene holdt god kontakt i den grad det lot seg gjøre.
            I frigjøringsåret 1945 ble det opprettet en egen dameavdeling med Liv Salicath som valgt leder. Spørsmålet om egen dameavdeling hadde vært oppe til behandling flere ganger tidligere, men nådde ikke frem. Avdelingen ble da også oppløst som egen gruppe allerede året etter, men damene opprettholdt medlemskap på like vilkår.
            Etter krigen er det Harald Hauge og Tove Wyller som har nådd høyest opp på premielistene. Hauge ble nr. 4 i hopp i NM i 1946, nr. 7 i Holmenkollen samme år, og var med i den hopptroppen som gjestet U.S.A. i 1947. Tove Wyller ble blant annet nr. 3 i slalåm og utfor i 1946.
            Før krigen arrangerte “Sport” store åpne gutte- og pikerenn i slalåm i Tryvanns­kleiva. Etter krigen fikk klubben tildelt åpningsrennet i Rødkleiva (i 1946). I 1948 hadde klubben åpningsrennet i Wyllerløypa (storslalåm). Det ble også holdt renn der i 1950 og 1951. I disse renn kjempes det blant annet om “Andreas Wyllers minnepokal” På grunn av vanskelige sneforhold har det ikke lyktes å holde dette renn hvert år. Wyllerløypa er “oppdaget” og til dels ryddet av klubbens medlemmer under ledelse av Andreas W. allerede i årene 1938 og 1939.
            Utover i 50-årene gikk aktiviteten nedover – dessverre. Årsakene kan være flere, men skriver seg i hovedsaken nokså sikkert fra at de fleste “samfunnsstøtter” i klubben da befant seg i etableringsfasen av sine liv. Avsluttende utdannelse, ekteskap, etablering av bolig – fraflytting osv, osv. Grunnlaget for at aktivt klubbliv var falt bort i hvert fall for noen tid.
            Man husket stiftelsesdagen og markerte de runde år. I en lengre periode dro man på fjelltur i tilsøtende weekend med stiftelsesdagen 1. februar – med familie og barn – som nok kunne være hyggelig – men aktivt idrettsliv maktet ikke disse turene å fremkalle.
             Men – heldigvis – 2. og 3. generasjon er kommet sterkt tilbake i 2004, da en allianse av nye innflyttere og en del ildsjeler blant 2. generasjons Try­medlemmer – deres barn har tatt opp tråden og nå driver aktivt med den oppvoksende slekt i 6-12 års alderen med fotball og skiidrett. Medlemstallet er nå om lag 500 – formann er Eirik Hevrøy.
 
Historien om TRY er hentet fra Voksenkollen Vel sin bok HORISONTER – betraktninger fra Lia de siste hundre år.
 
Skrevet av Kjell Vogth-Eriksen

Følg oss på Facebook

©2018 Spoortz AS (tidligere 123klubb) leverer totalverktøy for effektiv klubbdrift