Bektraktninger fra nr. 12

Steinar Vordal om ballasten en karriere som reservekeeper, ga ham .

 
-Jeg var nr 12 i en del perioder i mitt lange fotball liv som strakk seg fra barnefotballen i Åsguten til senior fotball i Hommelvik. Da har jeg vært innom Stranda IL, Fram IL, Stjørdals-blink, + fotballen i forsvaret en sommer i mellomtiden. Jeg har stor glede av fotballen også den dag i dag, forteller Steinar Vordal.
 
Idag arrangementsleder for A-lagets hjemmekamper og sentral administrator i veteranlauget.
 
Han deler her noen tanker om den viktige rollen også nr12 har i et lag og klubb:

 

Nr 12-  ”Ressursen på benken”.

Sommeren er her, tusenvis av fotballspillere over hele landet boltrer seg på regntunge baner, høsten kommer med stormskritt.

Noen boltrer seg mere enn andre. Noen får nemlig ikke være med,i alle fall ikke på det laget de helst vil spille. Det fleste steder slåss 16 – 20 spillere om 11 plasser. De som ikke kommer med het reserver før i tiden – nå kalles de for innbyttere, det høres mindre brutalt ut på en måte.

Men det forandrer ingen ting på realitetene. Det er bittert å måtte sitte på benken. Jeg tror aldri jeg har møtt en innbytter som føler seg rettferdig behandlet. Det er vanskelig å opptre verdig når en føler seg såret i sin innerste forfengelighet. Nummer 12 føler det gjerne slik. Der stilles lojaliteten på de største prøver. Det kan snike seg inn stygge tanker. Et godt skjult ønske om at eget lag skal spille dårlig, helst tape, slik at alle og enhver kan se at det var nr 12 som burde ha spilt, og som skal spille fra start neste gang. Eller det kan snike seg inn en hemmelig drøm om at spilleren som har tatt plassen skal mislykkes, slik at veien tilbake blir kort.

Lojaliteten kan få en enda sterkere brist. Det kan gå på lysten løs. Fremtvinge klubb-skifte, kanskje frafall. Eller nr 12 kan bli en surmaget syter, som kan skade tone og miljø i eget lag. Det er mange fall-gruber, og mange menneskelige reaksjoner. Og det trenger ikke å være spilleren som tenker slik.

Far eller mor kan ha høye forventninger til poden/nr 12 som ikke får spille.

I garderoben før en kamp er nr 12 utenfor. De som skal spille er tente. De smører seg inn med varmesalve, sjekker skoene, dunker i veggen, tar en slurk styrkedrikk. De løper i breddeformasjon på tvers av banen, varmer opp sammen, knyttet sammen i en ubrytelig fellesskap foran en stor oppgave. Nummer 12 og de andre innbytterne skyter gledesløse skudd på reservekeeperen. Nr 12 deltar ikke i ritualene. Etter kampen er det ikke hans seier eller nederlag. Det er de andres, det er de som jubler i dusjen, eller slukøret og skuffet fjerner gress og jord fra knottene. Nr 12 pakker bagen så fort som mulig og haster på dør. Nr 12 mobliserer for å komme tilbake på laget. Og oppdager raskt hvor vanskelig det er. Det er krefter utenfor ham selv som avgjør saken.

” Bit tennene sammen, vil du tilbake, så klarer du det”, sies det. Det er feil. Nr 12`s videre skjebne er helt og holdent pris gitt lagets form og innsats. Går det dårlig for laget, stiger hans sjanser. Går det bra er mulighetene lik null. Uavhengig av hva han måtte foreta seg på trening eller kamp på andrelaget. Nr 12 blir skuffet og føler at hans innsats ikke blir verdsatt.

Han føler seg bedre enn mange av de faste. Syns han gir mer enn dem på trening.  Der kan de faste gjøre feil på feil, fleipe og ta det med ro, gjør nr 12 noe galt, føler han trenerens mistroende blikk i nakken, og leser trenerens innerste tanker bak det vitende masken: ” var det ikke det jeg sa? Den fyren holder ikke mål. Får håpe han skjønner det selv”. Treneren har måtte sette nr 12 ut av laget. Kanskje under tvil. Da tas enhver rettferdiggjørelse av uttaket i mot med takk. Når nr 12 spiller på andrelaget, irriterer han seg over dårlig oppfølging. Dere kan i hvert fall være sikker på at treneren ikke var der den dagen han fikk det til å klaffe.

Det er en psykisk belastning å slite benken, i hvert fall over tid. Reservestatus sliter på humør og selvtillit. Gleden ved spillet blir borte. Nr 12 begynner å stille seg selv nærgående spørsmål:  det må jo være en grunn til at akkurat jeg settes utenfor? – er jeg ute av form? -Er jeg rett å slett for dårlig.? Kanskje fotball ikke er noe for meg.

Kommer nr 12 innpå i en kamp, har han mye han skal ha bevist. Mest mulig på kortest mulig tid. Det gir overtenning og stresset spill. Han føler seg overvåket, og har liten tid, og få berøringer på seg for å bevise at han skal være med fra start av i neste kamp. Han er litt skjelven når han kommer på banen, mens de andre er varme i trøya og er inne i kampen. Nr 12 sine sjanser for å gjøre en god figur er små. Nr 12 har lett for å mistrives i miljøet, fordi han egentlig ikke hører helt hjemme i noe miljø. Han trener med a-laget, men spiller kamper på andrelaget. Han befinner seg i et skjærings-punkt mellom de beste, og de nest beste, og blir en outsider begge steder.

Jeg skulle gjerne sett en statistikk over hvor mange nr 12 -ere som skifter klubb etter endt sesong.

I de aldersbestemte klasser blir spørsmålet enda mere dramatisk, hvor mange av dem faller fra for godt under, eller etter endt sesong. Her har mor og far en stor oppgave, her handler det om å motivereslik at nr 12/poden fortsetter

Så vær snill da, bli ikke sur og mist motet selv om du ikke er med i start-elveren fra start av. Stå på, ikke syt over dårlig behandling.

Min bestemte mening er at ressursen sitter her, og styrken til et godt lag er en bred og god innbytter benk.

Aksepter trenerens avgjørelser der og da.

Med sportslig hilsen fra en som selv var nr 12 i perioder, men som fikk motivasjon av foreldre og trenere til å fortsette, og som sluttet som aktiv fotball spiller i en alder av 43.

 

Sosiale medier

@blinkfotball

©2017 123klubb for effektiv klubbdrift leveres av KX Products