"Problembarnet er endelig blitt voksen"

Intervju med Leif Haugen - 1978

Fra 75 årsjubileumsmagasinet fra 1978 sakser vi dette intervjuet med dagens 80-årsjubilant Leif Haugen.
#stolthet

Leif Haugen...

Du var ikke gamle karen da det første gang var aktuelt med A-lagskamp?
Nei jeg var fremdeles juniorspiller da, og jeg kan huske det var en viss tautrekning om jeg skulle spille på A-laget, eller om jeg skulle fortsette som juniorspiller. Det var før en seriekamp mot Asker i 1955 at spørsmålet var særlig aktuelt. Kampen skulle gå på en søndag og da jeg ikke regnet med å bli satt opp på laget, dro jeg på Høysand hotell på lørdagskvelden. Jeg tok imidlertid med i betraktningen at det kunne bli kamp, så jeg gikk tidlig hjem. 

Gikk du?
Ja, i alle fall så langt som til Sandbakken. Derfra sprang jeg.

Skikkelig oppladning kan man si, for kamp ble det?
Ja, og det hele gikk bra. Vi klarte uavgjort mot Askers den gang meget sterke lag, men det jeg satte mest pris på, var at jeg klarte meg bra mot Ragnar Rygel, Askers udmerkede høyrehalf.

Som fremskutt indre venstre møtte du mange gode høyrehalfer den første tiden?
Ja, foruten Ragnar Rygel kan jeg i farten minnes Skeids Finn Gundersen, Reidar Kristiansen fra Fredrikstad og Spartas Karsten Hansen.

Du ble tidlig "krøket" som man sier.
Det kan man vel kanskje si. Det er klart at det kan være vanskelig for en juniorspiller å møte så robuste folk. Gode var de også. Men kommer man bare helskinnet igjennom, er det vel egentlig en god "dåp" for en ung spiller.

Noen spesielle kamper du husker fra det første årene?
4-4 kampen mot Fredrikstad var artig. Vi lå under med 1-4, men klarte å utligne. Morsomt var det også å komme på scoringslisten. Ellers kan jeg huske at jeg hadde visse problemer før kampen. 

Nervene?
Nei, bena. Jeg hadde kort tid i forveien spilt uttagningskamp til juniorlandslaget og pådratt meg både blemmer og sår. Jeg hadde visse problemer med å få på meg støvlene. Akkurat disse plagene glemte jeg selvsagt under kampen. Ellers husker jeg godt semifinalen i 1957, fordi jeg ikke var med.

Var du for dårlig da?
Ja, i ordets egentlige forstand. Jeg ble syk - dagen før kampen skulle spilles. Influensa med sterk feber og det hele. Halve SFK var hjemme i stua, men hverken det eller Dr. Magnussens pillekur hjalp. Det var ingen annen råd enn å stå over. Ergerlige greier.

Tross god cupinnsats ble allikevel 1957 et ulykksalighetens år.
Ja, vi ramlet ned i landsdelsserien det året efter å ha tapt den avgjørende kampen 0-2 mot Årstad i Bergen. Ett av de tristeste minner fra min tid som fotballspiller.

Så ble det 5 magre år?
Egentlig ikke, selv om det tok så lang tid før vi var tilbake i toppserien igjen. Men det var en rekke dramatiske oppgjør også i denne tiden,  og ved et par anledninger var det jo uhyre lite som skulle til for at vi hadde rykket opp.

Du var i Gøteborg en del av denne tiden?
Ja, med de åpenbare problemer det medførte. Riktignok hadde jeg anledning til å trene sammen med Ørgryte, som på den tiden tilhørte toppen av svensk fotball. De hadde en rekke fremragende spillere med bl.a Gunnar Green og Agne Simonson i spissen. Det var således et fruktbart miljø. Men de hyppige reisene og problemene med å kombinere studier med fotball var ofte følbare. 

Sammen med Rudolf Lunde, Martin Kjølholdt og Kolbjørn Nilsen, for å nevne noen, kom du vel til å bli et slags bindeledd mellom to generasjoner?
Det er nok riktig. I den første tiden på A-laget spilte jeg f.eks sammen med Odd Pettersen, Gunnar Eide, Knut Andersen, Anton Løkkeberg, "Mattis" og "Funkis". De var alle på tampen av sin karriere da jeg kom med. Det var vel i grunn bare Harry Kure som fulgte med enda noen år. Efterhvert kom det så nye folk til, og vi kan vel si at 1962 ble et slags gjennombruddsår for en ny generasjon. 

1962 ble i det hele tatt en god sesong.
En av de alle beste, med flere dramatiske oppgjør. Jeg glemmer aldri 5-0 seieren over Østsiden nede på deres bane. Det er en av de hårdeste kamper jeg har vært med på. Vi hadde kort tid i forveien slått nettopp Østsiden 2-1 i kvartfinalen. Kamper var jo også meget avgjørende, for så vidt som 1. divisjonskontrakt så og si var sikret dersom det ble seier. Oppgjøret ble som sagt knallhardt med tildels rått spill og flere utvisninger. Selv brente jeg et straffespark i den kampen, men det fikk heldigvis ingen betydning for utfallet.

I cupen gikk det også bra.
Over all forventning, helt til Gjøvik-Lyn efter 3 semifinaler stanset oss. Jeg husker særlig en episode fra kampen på Gjøvik hvor jeg i opplagt scoringsposisjon burde ha avgjort kampen. Jeg var alene med keeper og hadde til overmål Harald Eriksen ved siden av meg. Skuddet traff keeper og gikk høyt over mål. Efterpå skulle man selvsagt ha gjort det anderledes. Forøvrig tror jeg vi hadde slått Vard i finalen det året.



I stedet ble det finale 2 år senere. 
Ja, også der led vi et forsmedelig nederlag. Det var i og for seg greit nok at Rosenborg vant, men vi fikk liksom aldri vist hva vi var gode for. Forøvrig hadde nok de to semifinalkampene mot Odd tappet oss for mye krefter. 

Din beste kamp?
Vanskelig å si, men i seriekampen mot Fredrikstad i 1964 gikk det bra. Det var forøvrig den kampen at Gunnar Kroge skrev i VG: "Problembarnet er endelig blitt voksen"

"Problembarn" - "bohem" er uttrykk man forbinder med deg.
Det er nok ofte klisjeer uten noe egentlig innhold. 

Men du kunne virke irriterende likeglad av og til?
Innrømmer det. Man er nå engang den man er. Men - hvordan skal jeg få sagt hva jeg mener, uten å virke blasert - man har altså en oppfatning av hvordan fotball skal spilles, og man spiller fotball fordi det er iverksettelsen av denne oppfatning som gjør fotball så fascinerende. Det er klart at det ikke alltid vil gå som man kunne ønsket, men når det aldri gjør det, når det hele bare blir mas og jag og "gampefotball", da er det som om all lyst blir borte. 

Internasjonale kamper?
Det ble noen junior- og ungdomslandskamper. Dessuten B-lagskamper. Noe høyere kunne ikke SFK-spillerne regne med å oppnå i den perioden hva nå enn årsaken kunne være. 

Dagens situasjon?
Den er naturligvis beklagelig, men man må regne med at downperioder inntreffer. Vi må imidlertid finne de rett mottrekk. 

Og de er?
Det er naturligvis ikke lett å si, men en totalvurdering av situasjonen burde absolutt være påkrevet. Man kommer vel ikke utenom betaling til spillerne, og i den forbindelse burde man kanskje trekke industrien inn i bildet. I dagens økonomiske situasjon er det vel ikke sikkert resultatene ville bli så store, for det klart at industrien selv må få klare fordeler av et slikt samarbeide. Jeg tenker ikke her utelukkende på penger og reklame. Jobb og utdannelse for spillerne, og kanskje da i særlig grad de unge spillerne, er også momenter som må regnes med. I det hele tatt er det en rekke forhold som i større grad burde avklares og finne sin løsning. 

HOVEDSPONSOR

 
 


FØLG SFK PÅ SOSIALE MEDIER

SFK - FACEBOOK

facebook.com/sarpsborg.fotballklubb
SFK - TWITTER
twitter.com/sarpsborgfk
SFK - INSTAGRAM
instagram.com/sarpsborg_fotballklubb

PARTNERE

 
   

STØTTESPILLERE



 

   
©2017 123klubb for effektiv klubbdrift leveres av KX Products